Ungdomsskolen jeg gikk på i Aurskog var ganske gammel, og bygget etter det jeg i ettertid har tolket til å være gode, nærmest naive sosialdemokratiske prinsipper. Den var nesten amerikansk i tilmæringen til skole, spesielt gymsalen, eller samfunnssalen som vi kalte den. Jeg tror egentlig neppe at vi kalte den samfunnssalen, det må ha vært det ekte navnet, men det var like fullt gymsalen vår. Og i bunn og grunn var det bare en gymsal, men den var tilrettelagt for så mye mer. Over scenen var det et slags istykkerrevet snorloft, det var en skyvedør der, og bak den et forsamlingsrom, og ved siden av det et kjøkken. Men det aller sterkeste minnet mitt er det elektriske koblingsskapet, hvor man kunne dra ut små ledninger med støpsler på og putte dem inn i korresponderende hull for å få kontakt.

Det jeg kanskje husker aller best er fargen på koblinggsskapet. Metallpanelet hadde en slags marmorert, grønn metallisk lakk, jeg tipper det var det mest moderne på den tiden, kanskje blander jeg bare med den gamle kinoprojektøren som stod bakerst i framvisningsrommet i andre etasje, avskrudd for alltid, detronisert til fordel for Bygdekinoens framviser som stod på samme plan som de røde plaststolene vi ellers trillet inn under scenen. Ettertiden hadde uansett gjort en innsats for å skjule denne fargen, den sjøgrønne og litt ru overflaten som jeg ukritisk og for alltid vil sette i sammenheng med hvordan vi ville at ting skulle være.

Det var solide saker, må vite. Kanskje var det pulverlakkert, hvis man visste hvordan man pulverlakkerte på midten av 1960-tallet, jeg veit ikke. Men på et eller annet punkt hadde noen, kanskje skoleledelsen, eller kanskje skolesjefen i kommunen, jeg tipper det var på den tida da det fortsatt var en skolesjef som ikke hadde ansvar for alt annet i tilleg, bygget inn koblingsskapet på scenen. Det med den sjøgrønne metalloverflaten med de rare ledningene som kveilet seg opp usynlig bak hvert sitt hull, og som bare satt der og ventet på at en scenetekniker fra Rikskonsertene eller kanskje bare en lærevillig og teaterinteressert elev skulle koble det til, og vri en stor, svart bakelittbryter fra vannrett 0 til loddrett 1. De hadde bygget det en gang stolte symbolet på fremgang, samhold og vekst i lokalsamfunnet inn i noe som enkelt som et helt vanlig skoleskap.

Og det må ha vært da jeg forstod at vi like mye som vi ønsker fremgang og utvikling, like gjerne tar til takke med å dekke over det som ikke fungerte så godt. Selveste Riksteatret kunne spille fra scenen i samfunssalen på Aursmoen, og da kunne en fra selveste Riksteatret vri på bakelittknappene og koble lednigene til korresponderende hull. Men det tok slutt, og samfunnssalen var ikke lenget til for samfunnet, den ble en gymsal, i en skole. Og så stod skoleskapet der, ulåst, men like fullt til stede. Det var ikke lenger en sal for samfunnet. Det var en gymsal for en skole.