Om enqueter
En enquet, eller fem på gata/fire i farta/tre på trikken/ti på torget er kanskje det aller beste stoffet man finner i en avis. Det er lett tilgjengelig, det får fram ansiktene til folk i nærmiljøet, og det er utrolig lesevennlig. Det er kort og poengtert, og det beste av alt er at det tar pulsen på et som regel ganske tilfeldig utvalg mennesker. Alle liker å lese enqueter, det er rett og slett godt stoff. Derfor er det så rart at det er så vanskelig å produsere.
Det første man (jeg) må gjøre når jeg skal lage en enquet, er jo å finne et spørsmål. Det må være åpent, slik at de som skal svare ikke bare kan si ja eller nei. Hvis det ikke er åpent, må man ha et bra oppfølgingsspørsmål som kan hente ut litt mer informasjon. Et bra oppfølgingsspørsmål er uansett kjekt å ha med seg, men behøver ikke være mer enn "hva da?", "hvorfor det?" eller "når?", egentlig helt avhengig av hva utgangspunktet var.
Hvis reporteren er i siget, er det bare å sveive i gang fotografen slik at vedkommende også er på hugget. Når teamet er klart, er det bare å sette i gang og finne folk. Men ironisk nok er dette kanskje det vanskeligste. For selv om folk elsker å lese enqueter, er det mange som ikke ønsker å stille opp. Noen kan svare på spørsmål, men ikke bli avbildet, mens andre unnviker oss på lang avstand. Og det er helt greit, vil man ikke i avisa skal man slippe - men folk vil jo gjerne seg deg og lese hva du mener om en sak. Det er, gitt typen spørsmål, nesten demokrati i praksis. Du får ikke fattet et vedtak, men du kan fremme en problemstilling. Er den i tillegg på 20-30 ord er det bankers, og vi, du og leserne vinner.
Det er ikke ofte det er sånn!
