Selv i en relativt "ekte" gate som Portobello Road på Notting Hill i London, er det nok av visuelle inntrykk. Salgsboder og butikkfasader konkurrerer med selgere og varebord om oppmerksomheten din, enten du vil det eller ikke. Og det er jo fint det, det er mange ganger derfor man oppsøker sånne steder. Men noen ganger er opplevelsen helt gratis og uten flaue forsøk på pruting, noen ganger er opplevelsen noe helt annet enn det du trodde du kom for å oppleve.

Det er noe med å løfte blikket litt, og se litt forbi alt som konkurrerer om oppmerksomheten din. Som mosaikkmonsteret som sitter høyt oppe på en vegg når man går opp trappen fra undergrunnsstasjonen Notting Hill Gate. Som bulldogen som passer på vekslebua fra veggen bak, og Scrabble-bokstavene som ikke tjener til noe annet enn å erte deg når du litt stolt har oppdaget dem. Det er noe med street art som knytter deg direkte til stedet du er, akkurat nå, og kommuniserer noe helt annet enn hva omgivelsene kanskje ønsker at skal kommuniseres. Som om det du opplever ligger i flere lag, og gatekunsten er et lag under eller over alt det andre, som bygninger og veiskilt.

Og selv om jeg tar bilder av det, kan det ikke sammenlignes med det å oppdage det der og da, og føle man er den første til å oppdage en dårlig skjult skatt.