Det er lenge siden jeg leide film sist. En gang var videobutikken et
selvfølgelig stoppested etter lørdagshandelen, Prix var det sikkert,
og sammen med brodern og far valgte vi ut en film. Det var kanskje mer
brodern og far som valgte, når jeg tenker meg om, jeg tror ikke jeg
var så veldig bevisst. Etter at jeg flyttet for meg selv har leiefilm
på en måte havnet i tomrommet mellom kino og kjøpte DVDer, leiefilmene
klarte liksom aldri å rettferdiggjøre posisjonen sin i min lille,
private mediemiks.

Jeg har akkurat leid en film. Jeg har den fortsatt i drøye tjue timer
til, men jeg behøver ikke levere den tilbake. Ikke trenger jeg å si at
jeg har glemt lånekortet, men at navnet mitt er Kjetil Østereng og jeg
tror jeg har kundekort her. Ikke har jeg forseintgebyrer heller, som
må gjøres opp før jeg kan leie en ny. Jeg har akkurat leid en film
gjennom headweb.com, og en kjapp tilkobling av datamaskinen min til
TVen var alt jeg trengte. Jeg logget meg på med Facebook-kontoen min,
valgte en film, Mannen som elsket Yngve, og la inn noen tall fra
bankkortet mitt. 19 kroner var det som skulle til.

Jeg kommer til å leie mer film. Det var ikke noe galt med barndommens
videobutikk, tvert i mot. Det var den beste løsningen for 15 år siden.
I leietomrommet var det ingen gode løsninger, og jeg leide ikke
filmer. Men nå kjenner jeg at leiefilmen er på vei tilbake, og jeg har
ikke tenkt til å klage over mangel på HD-kvalitet eller tungvinte
tilkoblinger eller betalingsløsninger, kopibeskyttelse eller hva som
helst. Jeg har leid en film, og det er lenge siden sist. Med Headweb
kommer jeg til å leie mer.