Jeg tror bloggens store paradoks er hvordan den innbyr til å hele tiden publisere nytt innhold, samtidig som den dytter det gamle vekk. Det betyr at jeg titt og ofte må si farvel til innlegg jeg er fornøyd med, for å gi innlegg som dette oppmerksomhet. Jeg kunne kanskje prioritert litt, 'desket' min egen blogg ved å sjekke besøkstall og antall klikk, men man skal ikke kimse av omvendt kronologi. For en blogg handler jo nesten like mye om å komme med nytt innhold, som den handler om å bevare det gamle.
Dette innlegget koster det meg dog ikke så mye å publisere, jeg var tross alt ikke særlig fornøyd med det foregående.
Tidligere, da jeg jobbet som IKT-konsulent med fast plass på helpdesk, kunne jeg ofte ikke skjønne alle problemene brukerne kom med. Jeg skjønte jo hva problemet var, diagnostiserte det, som det heter, og stort sett klarte jeg også å fikse feilene. Men det jeg ikke skjønte, var forklaringene om at det var datamaskinen som gjorde gale ting. Dokumenter var slettet helt uten videre, ting var lagret på skrivebordet men hadde plutselig havnet i Program Files-mappa, og noen var også skråsikre på at datamaskinen bevisst motarbeidet dem, som om det var et sjakkspill der brukeren og maskinen hadde annethvert trekk, og de ikke nådde remis før jeg kom inn i bildet.
Jeg trodde altså ikke på brukerne, i det minste trodde jeg ikke på at datamaskinen bare gjorde ting. Men tiden har sin merkelige virkning, og nå har jeg jammen tatt en Tomas og begynt å tvile. Hjemme bruker jeg Mac, og den gjør jo ting av seg selv hele tiden, men det er på en måte en del av kontrakten mellom den og meg. Jeg lar den styre alt sammen, og den sørger for at det ikke skjærer seg. Da jeg hadde PC husker jeg hvordan jeg hadde hele mp3-samlingen min organisert i mapper, som inneholdt artistnavn og navnet på albumet. Nå, gjennom iTunes, har jeg ikke sett en eneste mappe med musikk så lenge jeg kan huske.
Men tilbake til tvilen. For i disse dager gjør jeg stort sett jobben på Windows-maskiner, og der er det ikke noen kontrakter å snakke om. Der er det kun stålkontroll som gjelder, og spesielt gjelder det produksjonssystemet som er i bruk. Hadde du halvfet skrift i Word da du trykket på nettleserikonet? Da legger jeg inn krøllalfaer foran hver linje etter fibonaccitallene. Prøvde du å alt-tabbe deg gjennom programmene mens du ventet på en utskrift? Da er jeg redd du jeg gjør om to av e'ene dine til 3-tall, så det ser ut som om du snakker gebrokkent l33t-speak. Ville du åpne den fila du akkurat lagret? Ok, det kan du. Men da lukker jeg nettleseren din.
Datamaskinen gjør ikke ting den ikke er programmert til å gjøre, men den gjør fint ting av seg selv. Du behøver ikke tenke på det en gang, for den er like autonom eller selvgående som vi skulle ønske den var. Bortsett fra når den på eget initiativ arbeider mot oss, og ikke med oss.
Jeg har bestemt meg - jeg skal begynne å blogge igjen. Dessverre er ingen av de anbefalte premissene for å blogge tilstede, som å velge seg en nisje, aktivt oppsøke lesere og være aktiv rundt bloggen. - Dumt, sier kanskje du? - Ja, litt, svarer nok jeg. Men vi får det til å fungere, på sett og vis.
Kanskje det er med blogging som med oppvask, at hvis man bare tar unna med jevne mellomrom blir ikke haugen av tallerkner uoverkommelig, man bruker ikke like mye vann, og man vasker renere fordi mengden er mindre. Jeg håper det er slik.
