Til alle elever ved Aursmoen ungdomsskole som har, er eller kommer til å ta en tur opp på loftet i den avlange, røde bygningen med blikkfasade under vinduene, og som har sett, ser eller kommer til å se en stor modell av en drabantby spredt utover en stor, grønnmalt sponplate: Denne modellen kunne ha forandra bygda dere bor i. Bare les dette av Per Erik Nilsen (jeg har laget noen avsnitt for lesbarhetens skyld):

Av andre større planleggingsoppgaver i 1965 var forberedelsen til OBOS-byen på Harkerud. Aurskog Høland kommune var villig til å avstå Harkerud skog på 800 dekar til Oslo Boligselskap. I denne forbindelsen tilbød Chr. Wisbeck på Wiggernes gård 150 dekar i tillegg.

Aurskog sto som selvstendig kommune på dette tidspunkt og hadde til hensikt å etablere en boligby for 3.000 mennesker i regi av Oslo Boligselskap. Hensikten var å utvikle kommunen.

Aurskog kommune ble året etter innlemmet i storkommunen, og planene ble skrinlagt fordi man mente at en OBOS by i utkanten av storkommunen ville skape en skjev utvikling.

3000 mennesker kunne bodd på Harkerud, og Aursmoen hadde sannsynligvis ikke vært i nærheten av det bygdesentrumet det er i dag. Rart å tenke på i seg selv, enda rarere når man ser den store modellen som viser hvordan det ville blitt.

Ungdomsskolen jeg gikk på i Aurskog var ganske gammel, og bygget etter det jeg i ettertid har tolket til å være gode, nærmest naive sosialdemokratiske prinsipper. Den var nesten amerikansk i tilmæringen til skole, spesielt gymsalen, eller samfunnssalen som vi kalte den. Jeg tror egentlig neppe at vi kalte den samfunnssalen, det må ha vært det ekte navnet, men det var like fullt gymsalen vår. Og i bunn og grunn var det bare en gymsal, men den var tilrettelagt for så mye mer. Over scenen var det et slags istykkerrevet snorloft, det var en skyvedør der, og bak den et forsamlingsrom, og ved siden av det et kjøkken. Men det aller sterkeste minnet mitt er det elektriske koblingsskapet, hvor man kunne dra ut små ledninger med støpsler på og putte dem inn i korresponderende hull for å få kontakt.

Det jeg kanskje husker aller best er fargen på koblinggsskapet. Metallpanelet hadde en slags marmorert, grønn metallisk lakk, jeg tipper det var det mest moderne på den tiden, kanskje blander jeg bare med den gamle kinoprojektøren som stod bakerst i framvisningsrommet i andre etasje, avskrudd for alltid, detronisert til fordel for Bygdekinoens framviser som stod på samme plan som de røde plaststolene vi ellers trillet inn under scenen. Ettertiden hadde uansett gjort en innsats for å skjule denne fargen, den sjøgrønne og litt ru overflaten som jeg ukritisk og for alltid vil sette i sammenheng med hvordan vi ville at ting skulle være.

Det var solide saker, må vite. Kanskje var det pulverlakkert, hvis man visste hvordan man pulverlakkerte på midten av 1960-tallet, jeg veit ikke. Men på et eller annet punkt hadde noen, kanskje skoleledelsen, eller kanskje skolesjefen i kommunen, jeg tipper det var på den tida da det fortsatt var en skolesjef som ikke hadde ansvar for alt annet i tilleg, bygget inn koblingsskapet på scenen. Det med den sjøgrønne metalloverflaten med de rare ledningene som kveilet seg opp usynlig bak hvert sitt hull, og som bare satt der og ventet på at en scenetekniker fra Rikskonsertene eller kanskje bare en lærevillig og teaterinteressert elev skulle koble det til, og vri en stor, svart bakelittbryter fra vannrett 0 til loddrett 1. De hadde bygget det en gang stolte symbolet på fremgang, samhold og vekst i lokalsamfunnet inn i noe som enkelt som et helt vanlig skoleskap.

Og det må ha vært da jeg forstod at vi like mye som vi ønsker fremgang og utvikling, like gjerne tar til takke med å dekke over det som ikke fungerte så godt. Selveste Riksteatret kunne spille fra scenen i samfunssalen på Aursmoen, og da kunne en fra selveste Riksteatret vri på bakelittknappene og koble lednigene til korresponderende hull. Men det tok slutt, og samfunnssalen var ikke lenget til for samfunnet, den ble en gymsal, i en skole. Og så stod skoleskapet der, ulåst, men like fullt til stede. Det var ikke lenger en sal for samfunnet. Det var en gymsal for en skole.

Det er lenge siden jeg leide film sist. En gang var videobutikken et
selvfølgelig stoppested etter lørdagshandelen, Prix var det sikkert,
og sammen med brodern og far valgte vi ut en film. Det var kanskje mer
brodern og far som valgte, når jeg tenker meg om, jeg tror ikke jeg
var så veldig bevisst. Etter at jeg flyttet for meg selv har leiefilm
på en måte havnet i tomrommet mellom kino og kjøpte DVDer, leiefilmene
klarte liksom aldri å rettferdiggjøre posisjonen sin i min lille,
private mediemiks.

Jeg har akkurat leid en film. Jeg har den fortsatt i drøye tjue timer
til, men jeg behøver ikke levere den tilbake. Ikke trenger jeg å si at
jeg har glemt lånekortet, men at navnet mitt er Kjetil Østereng og jeg
tror jeg har kundekort her. Ikke har jeg forseintgebyrer heller, som
må gjøres opp før jeg kan leie en ny. Jeg har akkurat leid en film
gjennom headweb.com, og en kjapp tilkobling av datamaskinen min til
TVen var alt jeg trengte. Jeg logget meg på med Facebook-kontoen min,
valgte en film, Mannen som elsket Yngve, og la inn noen tall fra
bankkortet mitt. 19 kroner var det som skulle til.

Jeg kommer til å leie mer film. Det var ikke noe galt med barndommens
videobutikk, tvert i mot. Det var den beste løsningen for 15 år siden.
I leietomrommet var det ingen gode løsninger, og jeg leide ikke
filmer. Men nå kjenner jeg at leiefilmen er på vei tilbake, og jeg har
ikke tenkt til å klage over mangel på HD-kvalitet eller tungvinte
tilkoblinger eller betalingsløsninger, kopibeskyttelse eller hva som
helst. Jeg har leid en film, og det er lenge siden sist. Med Headweb
kommer jeg til å leie mer.

Jeg er som en magnet når det gjelder innklipp, jeg bare sier det. Fra
TV Østfold i går, 26. januar.

Innklippsmannen rider igjen, denne gangen på en kanon på Fredriksten.

Gjettekonkurranse: Klarer du å skille annonsen fra det redaksjonelle
innholdet på Fredrikstad Blads nettutgave?

Hvem lager fylkespolitikerne i Østfold egentlig planer for?

Samordne delregionens arealstrategier for å sikre hensiktsmessige næringsarealer tilknyttet eksisterende infrastruktur.

Jeg finner liksom ikke ett punkt jeg kan begynne å lese fra.

Jeg veit ikke om det er overskudd av kreativitet eller underskudd av
stock-bilder som er årsaken til denne deskinga på nrk.no akkurat nå,
men jeg liker det. Neste gang tror jeg de finner et bilde som fungerer
bra i alle utsnittene også.

Denne tok jeg vare på for en stund siden, men glemte den helt vekk. Håper alle er friske og fornøyde nå.