Den som bare hadde hatt suverenitet over Bohuslän igjen. Svenskenes nordligste vestkyst og landet innover er på mange måter det flotteste norsk natur har å by på i utlandet, og fra Björnerödpiggen like over riksgrensen får man et majestetisk inntrykk av et litt annerledes, men allikevel velkjent landskap. Bohuslän har vært tapt siden 1658, og den eneste trøsten for en nordmann som karrer seg opp på Björnerödpiggens 222 meter over havet er at det egentlig var danskene som mistet området, selv om datidens grenseboere uten tvil var nordmenn den ene dagen, og plutselig svensker dagen etter.

Frå utsiktstårnet på toppen kan man i godvær og med velvilje se helt ut til Færder Fyr, men bare med det blotte øyet ser man enkelt inn i bysentrum av både Halden og Strømstad. Det er også en gapahuk og bålplass på området, og tar man på seg de arkeologiske brillene burde man ha utbytte av den store bronsegraven på toppen av Bohuslän. Det finnes mange veier opp til toppen, selv parkerte jeg bare bilen i grøfta ved første anledning, men har man litt ekstra tid kan man kjøre inn til Krokstrand, og oppleve både en gammel (og revitalisert) steinhuggerlandsby lags Iddefjorden, og samtidig følge en merket løype opp til piggen.  

                   

Veien opp til Bjørnerødpiggen (jeg måtte skrive det helnorsk en gang også) er en del av stinettet Bohusleden som igjen er en del av Nordsjöleden som på norsk side ender opp som Kyststien. Om man ikke går alle etappenen i alle løypene samtidig, kan man benytte seg av tilbud som Björnerödpiggen for å få en forsmak på den flotte naturen som rolig ligger og venter på å bli brukt. Og selv om 222 meter over havet ikke er rare høyden, så kan man da uansett skryte av å ha vært på topptur i Bohuslän!

Det blir neppe den neste, store t-skjorteslageren, tittelen på dette innlegget. Men jeg synes allikevel det er ganske dekkende for følelsene jeg sitter igjen med etter å ha oppdaget at Sykehuset Østfold HF har frisket opp profilen sin i forbindelse med byggingen av et nytt storsykehus for hele fylket i Sarpsborg. Det er kanskje på sin plass å opplyse om at dette skjedde allerede for et år siden, men jeg har ikke sett det før nå, så da skriver jeg om det nå.

Harmoni. I 1998 valgte SØF en sommerfugl som sin primærlogo, et tegn som skulle understreke sykehusets evne til å løse oppgavene med «hjerte og engasjement». Dette har de holdt fast ved, og ved en oppfriskning i 2006 fjernet de konturstreken og snudde sommerfuglen, slik at den harmonerte mer med både tidsånden og ikke minst leseretningen. Når de når lanserer en ny logo er det enda en iterasjon av den velkjente sommerfuglen, og Marianne Z. Mikaelsen har stått for utformingen. Hun kjente nok til utfordringene, for det var også hun som frisket opp logoen i 2006. Styret i SØF vedtok å bruke inntil 350 000,- på den nye profilen, og kommer økonomikritikerne i forkjøpet ved å si at de skal fase ut alt gammelt materiell før den nye logoen får debutere. Hva de trehundreogfemti høvdingene skal dekke har jeg ikke funnet ut, men det er uten tvil en betydelig kostnad, om enn ikke så ille som når de store konsernene bestemmer seg for å ikle seg ny drakt. 

Moderne. Med en gang man frisker opp en logo, føles de tidligere versjonene ofte veldig gamle. Det er jo også litt av meningen, at man skal ta «merkevaren» med inn i nåtiden – og forhåpentligvis også fremtiden. Således har det nye uttrykket truffet blink: Linjene er strammere og logoen har en forløpning/skyggelegging i det røde som undestreker tredimensjonaliteten. Typografien har også fått et strammere og mer sterilt uttrykk gjennom versaler satt i Antenna.

Designeren selv har dette å si om den nye logoen:

Den har foldet ut begge vingene og strekker seg oppover. Den kan også oppleves som en åpen bok  - ja også som et rødt kors, sier Marianne Z. Mikaelsen og understreker: - Jeg mener det er viktig at dagens logo fremstår som fremtidsrettet. Den nye logoen er mer presis i streken. Den fremstår med større ro i og med den symmetriske utformingen.

Evolusjon. Jeg er langt på vei enig, men det som overrasker meg er at SØF ikke tar prosessen helt ut og tenker nytt rundt hvordan de profilerer seg. Kanskje er de redde for at det skal skje for mange endringer på en gang, men ny profilering er ofte et effektivt hjelpemiddel når organisasjonsstrukturer endres og milepæler nås, ikke minst når nye sykehusbygg til nesten fem milliarder kroner skal settes opp.

Kjedelig. Den nye logoen er kjedelig. Det er tydelig at de med den siste versjonen har tatt et langt skritt vekk fra emosjonelle verdier i det visuelle uttrykket, og legger seg på en mer kjølig linje, hvor kunnskap, modernitet og effektivitet har fått større spillerom. De mykere verdiene er beholdt i rødfargen, men spørsmålet er om ikke det blir for hardt, for lidenskapelig. 

Følelser. Ville jeg følt meg tryggere på et sykehus med dagens logo enn jeg ville med logoen fra 1996? Uten tvil. Men jeg synes samtidig at sykehuset gikk glipp av en fantastisk mulighet til å gjennomføre en real ryddesjau og begynne i nye lokaler med et nytt visuelt uttrykk. Den muligheten får de neppe på lang tid, og da er det ekstra leit når det føles som om det er en komité som står bak logoen, og ikke et tydelig, gjennomtenkt og originalt konsept. 

Egentlig skulle vi bare til Strømstad for å spise middag, men vi endte opp syklende på Syd-Koster.

                                     

Første episode av «The Genius of Design». Litt saktegående, og uten den ekstreme stilsansen fra dokumentaren «Helvetica», men allikevel spekket med spennende ting og interessante folk. Tror jeg så «The Genius of Photography» en gang, og det virker å være den samme grundige gjennomgangen.

I skogen sildret den klare å,
en blodig villand i gresset lå.
Mens blodet piplet fra bringen frem,
hun dro seg mot redet og slepte seg hjem.

Så stod de omkring henne, alle de små.
Stakkars, det var ikke greit å forstå.
De krøp under vingen, men den var slakk 
Mor, du må våkne! Gakk gakk, gakk gakk.

Som fortalt til meg på en fest. Opphavet kjenner jeg ikke til.

Kalispera, som de sier på den steinete øya med det frodige jordsmonnet og de genuint hyggelige menneskene, som kanskje bor i landsbyene som fortsatt ikke er overlesset av turister og som har tavernaer hvor det serveres mat fra menyer som bare står på gresk og hvor ingen av rettene opprinnelig har engelske navn. De har også alt det andre, og det likte jeg godt fra mitt første besøk på øya. Det er noe for alle, uansett hva du søker av opplevelser.